Om Lånan

Øygruppa Lånan er som en liten verden for seg selv, et vilt kaos av holmer og skjær og auker og nakker fortøyd i havet tett innom fallgarden. Lånans land er like mye over som under vann. Rasende er vinden, truende ruller havet, men fallgarden vest i skjæran demper de ville kreftene.

I dag bor det ingen på Lånan når vinterstormene herjer som verst. De siste helårsboende lyttet fra øya høsten 1980. Men hvert år når våren kommer vender fuglevokterne tilbake for å ta vare på ærfuglene. De lager reir og verner ærfuglene for farer i hekketiden.

Til gjengjeld kommer fuglene tilbake år etter år, og gir vokterne verdifullt edderdun, egg og uforglemmelige naturopplevelser.

Verdensarv

Som en del av Vegaøyan, ble Lånan innskrevet på UNESCOs prestisjefulle liste over verdens kultur- og naturarv 1. juli 2004.

Komiteen begrunnet avgjørelsen slik:

Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskebønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et ugjestmildt øyrike nær polarsirkelen. Den nå unike ærfugldriften har vært en sentral næringsvei drevet av kvinner. Derfor er innskrivingen i verdensarvlista også å regne som en hyllest til deres innsats.

Hvor og hva

Geografisk ligger området i de nordlige delene av Atlanterhavet opp mot polarsirkelen. Øyene er en del av Vega Kommune, som befinner seg på Helgelandskysten i den sørlige delen av Nordland Fylke. Lånan ligger tre mil ut i havet nordvest for Vega. Klikk på kartet for en bedre oversikt.

Lånan er det største egg- og dunværet i Vega-øyene. Alle grunneiere har drevet med denne næringen i tillegg til fiske og enkelt jordbruk. Så mye egg og dun har vært høstet fra reirene i været, at dette i enkelte sesonger har hatt større økonomisk betydning enn Lofotfisket.

De første nedtegnelsene om folk som bodde på Lånan er fra 1660, men antagelig har det bodd folk der før den tid. I fjerne tider lå det som håpets og forløsningens land langt der ute på havbrua. Når det hildra, svevde det lokkende landet som små luftslott mot horisonten. Fisk fantes her året rundt, og om våren flokket sjøfugl i tusentall seg på holmene rundt omkring. Tilbake lå det verdifull egg og dun.

Hvordan komme seg hit? Se reisebeskrivelse.

Historie Lånan

Det er syv beboelseshus i Lånan hvor det tidligere bodde åtte familier. De levde av fiske, jordbruk og ærfugldrift. Landet var karrig, så de bar opp tang til jord. Om sommeren ble dyrene flyttet på beite til holmene rundt Lånan. Da rodde kvinnfolka morgen og kveld for å melke. Om vinteren dro de fleste mannfolka til Lofoten på fiske. Kvinnfolka klarte seg som best de kunne. Det var nok ikke like lett bestandig. Ungene ble sendt på internat- skole i syvårs-alderen til Skogsholmen. Det var tøft for mange, og tårer ble felt av både foreldre og barn. De var 14 dager borte av gangen og 14 dager hjemme.

Venstre: Johanne Petrine Nilsen og Petter Johnsen hos fotograf Coldevin, anno 1913.
Høyre: Gruppebilde foran huset på Bakken, juli 1930.

Når sommeren kom var det mye besøk av slekt og venner. Lånan-folket var kjent for sin gjestfrihet. Der det er hjerterom er det husrom. Det hendte det var dans på brygga til Martin eller Johan. Da kom de fra øyene rundt, og danset til positivet til Gustin i Hysværet. Og så ble det ”sviskergraut”. Den var Lånans kjennemerke.

Da strømmen kom til Lånan den 27. juli i 1965, bodde det ca 40 mennesker der. Dette gjorde livet lettere for folket i Lånan. De hadde anløp av rutebåt, og fiskerne fikk bygd seg et fryseri. Men tiden forandret seg…

Tidlig på 70-tallet flyttet de fleste til Vega og fastlandet. De siste flyttet fra Lånan i 1980. Ungene som før måtte på internatskole i Skogsholmen, flyttet til fastlandet. Folk stengte husene sine og Lånan ble øde. Men de fortsatte å ta vare på ærfuglen, og hver vår kom de tilbake til ea og Lånan.

Midnattssol i ærfuglens rike (foto: Arne Nævra)

I dag blir husene, både til ærfugl og mennesker, fremdeles vedlikeholdt. Fra april og utover våren bor det folk der for å re opp reir til ærfuglen og verne den mot farer. På sensommeren brukes boligene som ferie- og rekreasjonssted.