Fuglevokterne i Lånan
Foto: Arne Nævra
I midten av april kommer fuglevokterne til Lånan. Der står vinterkalde hus og venter på at de skal bli varmet opp etter en lang vinter. Det er like spennende å se hvordan vinteren har herjet med e-baner og steinhus. Som regel er det meste på plass. For fuglevokterne har stengt godt for vinteren som de vet er hard der ute i havgapet.
Det er spennende å se hvordan øya livner til når all trekkfugl kommer tilbake. Fuglelivet vokser dag for dag. Ute blant holmene ligger ea og ekallen, de kokler og hoer til hverandre. De bedriver elskov og forbereder seg på å finne reirplass.
Forberedelser
Til reirene må det tørkes tang. Da er det viktig at tangen er fri for olje. Det kan være lite tang å finne enkelte år, så en må lengre ut på de små holmene og hente. Bare det beste er bra nok for ea.
Tangen legges på bergene til tørk, og er det mye vind og lite regn går det fort. Men det er en kamp med tiden, for 1.mai må det være klart til ea, og regn kan det være mye av. Det er en tidkrevende jobb å gjøre opp flere hundre reir rundt på øya. Ea er kresen, så det må gjøres ordentlig om man skal få igjen noe dun.
“E-banen” er en bolig hvor det bor flere ærfugl sammen. Det kan for eksempel være en gammel, utrangert robåt som er snudd opp-ned, eller et sammensnekret spisshus. En annen type bolig er steinhuset. Det er en “enebolig” som gjerne er satt opp av stein og det en finner i fjæra. Det viktigste er at taket er tett, så ikke egg og dun blir våt. Ærfuglboligene må graves ut for gammel tang som har blitt forvandlet til jord. Reirene lages av tørket tang. De skal være store og runde som en krans. I midten av reiret skal det ligge småtang som ea legger over eggene når hun forlater reiret.
Ærfugl foran steinhus og e-bane (foto: Arne Nævra)
Ærfuglen kommer
Rundt 1. mai kommer som regel den første ea. Før dette har de samlet seg i store flokker på havet før de drar inn til holmene. Ea må spise seg opp før hun går i land og legger egg, for etter det tar hun bare til seg vann og ikke noe føde, mens hun venter på at eggene skal klekkes.
Ekallen følger ea trofast opp på land for å finne et reir hun er fornøyd med, og de velger gjerne det samme stedet år etter år. De kommer oftest om natta og tidlig på morgenen, i skjul for rovfuglene. Når ea har funnet seg et reir, og legger seg for å ruge ut eggene, drar ekallen ut på havet for å “myte” i store flokker med andre hanner. Da mister han fjærene og venter på å møte sin kone og de nye barna utpå høsten. For ea på land er det mange farer som lurer, og hun er et lett bytte for mink og oter der hun ligger og passer på sine egg. Kråker, ravner, og måker prøver også å knuse og drikke opp eggene.
Det gjør det kjempeviktig at fuglevokterne er på plass og passer på. De går sine runder blant ea hver dag, ser om det er kommet noen nye ærfugl og om noen har fått sine egg knust og oppdrukket. Skjer dette har ea lett for å rømme, så fuglevokterne bytter ut de ødelagte eggene med et tre-egg isteden. De enslige steinhusene er de som er mest utsatt. Den største faren er likevel om det skulle komme en mink. Da er det ingen ærfugl som tør å gå på land før fuglevokterne med hjelp av en hund har fått jaget eller bekjempet den.
I perioden hvor ea går på land for å legge egg, er det svært viktig at det er ro i Lånan og at alle beveger seg fredfullt utendørs. Som dagene går blir det mer og mer liv i alle e-baner og steinhus. Det er en fantastisk tid de går i møte. Det er like spennende hver dag om det er kommet flere ærfugl, eller om det har vært rovfugl der. Ea er menneskekjær og liker seg best i reder i nærheten av menneskene.
Egg klekkes
Dagene går og fuglevokterne drar ut på holmer og skjær og ser etter måseegg og følger med på hva som skjer der. De tar et egg hvis måsen har lagt flere. Det er en fantastisk koloni med fugler uti øyene, ørna liker seg der, og er rett som det er og forsyner seg i matfatet. For noen er dette en kamp om liv og død.
Ea forlater reiret med ungene sine (foto: Arne Nævra)
I slutten av mai går den første ea ned til vannet med ungene. Det kan være fra 3 til 6 unger. En sjelden gang blir noen forlatt i redet, da må fuglevokterne finne en ny mor som vil ha ungene. Og det er ikke alltid like lett, men som regel ender det godt. Da er det viktig å finne noen som akkurat har fått unger og se om hun vil være stemor for en ekstra. Etter en strabasiøs vei fra redet til sitt første møte med havet, møter ea og ungene nye farer. De små ungene er et lett bytte for stormåsen som stuper ned fra himmelen og sluker dem hele. Mange berger seg likevel, og vokser seg større. Ærfuglene er flinke til å hjelpe hverandre med ungene, og tar over som barnevakt og dagmamma for hverandres unger om det skulle trengs.
Fra reir til dyne
Dette er også starten på en hektisk tid for fuglevokterne. Duna må plukkes opp, renses for eggskall og legges utover til tørk. Så skal den ristes, harpes, og til slutt finplukkes før den blir til verdens beste dyne av edderdun. Av ett reir blir det omtrent 16 gram ferdigrensket dun.
Men fuglevokterne har et godt liv uti øyene, opplevelsene med ærfuglene og naturen gir dem det de har lengtet etter hele vinteren: å komme ut til Lånan og oppleve en ny vår. Etter at ærfuglen har forlatt e-banene og steinhusene, må husene repareres. Ea liker ikke forandring på husene, så det gjøres med forsiktighet og små forbedringer der det trengs mest.
Tradisjoner
Hele denne prosessen er en del av en mange hundre år gammel tradisjon. Menneskene passer på ea og får egg og dun tilbake. Fuglevokterne har kjempet en lang kamp for at tradisjonen skal bli tatt vare på for kommende generasjoner. Derfor håper de at myndighetene vil bidra med midler slik at de kan fortsette sitt arbeid i tiden fremover. De fleste som holder på med dette, tar fri fra jobben i to måneder for å passe på ea. Dette sier noe om hva ærfuglen fortsatt betyr for folket i øyene. Det er viktig at neste generasjon kan få oppleve det fantastiske som naturen og ærfuglen gir til oss mennesker når vi spiller på lag.