“Jul i utværet”

For å gi et bedre innblikk i hvordan livet var på Lånan før fraflyttingen, gjengir vi her en fortelling fra Erna Øvergård, Lånan:

1950 – Jul i utværet

Det var tett innunder jul. Dagene var blekblå, solen kastet lange gyldne skygger mot synsranden – der ute ved havet. Frost, sludd, mildvær og rokk jog mot husnovene, og inn i mellom var det landvind og spak sjø. Slik var dagene – før julekvelden.

“Mor, vi har ikke fått juletreet vårt enda, og nå er det bare en postbåt igjen”.
“Åh – det kommer nok”. Moren fikk et ettertenksom uttrykk i ansiktet. “Vi har jo bestilt, så det kommer nok.” Datteren følte seg ille til mote – hun hjalp moren med kakebaksten – men det gikk sakte og dagen ble lang for den som ventet.

På kaia stilte alle ungene opp, da postbåten kom. De skulle hente den siste posten og juletrean. Vi talte, en, to, tre, fire, fem, seks – - – det sjuende treet var ikke med. Vi stod der så fattige da “Dampen” dro fra land på sin siste tur før jul. Den ble borte i den blå natta som kom krypende mot oss. Turen hjem gikk fort – gråten var rett oppunder kraven på jakka, og hikstende kom vi hjem.
“Mamma, det kom ikkje juletre til oss, vi får ikke juletre i år! Det blir ikke jul hos oss. De andre fikk, bare ikkje vi!”

På lille julaften var det stor aktivitet i hus og fjøs – alle skulle ha det bra til jul. Julekveita lå i naustet – lutefisken var ferdig – steika luktet godt i ovnen – baksten var gjort – men ikke juletre til ongan i Gammelstua. Dette var det verste som kunne skje på utøya hvor det ikke fantes en grønn busk av noe slag, Bare havens gamle ripsbusker. Gamle, tørre og forvridde som hadde tålt regn og storm, minnet slett ikke om den grønne herligheita som skulle komme fra Innlandet, og lage jul for ungene ved havet.

Livet kjentes ikke noe mer – uten juletre – ingen jul, slik var det. Vi stod og så på naboene der de gikk mot uthuset med juletrefoten. Snoen beit i kinnene og gråten satt i halsen på oss. De ristet trærne fri for snø og sjø etter den lange turen utover hit. Og – treet ble båret som en kostbar juvel inn i finstua hos dem. Å være uten juletre var den største straff en kunne tenke seg. Den grønne gleden, lukta av jul, glitter, lys fra himmelens stjerne, skulle ikke lyse i det gamle huset og ungene der.

Da skjedde underet. Onkel Johan, lang og hengslete med nedsegen overall og gamle støvler, kom ut av huset på Bakken, og gikk mot sjøen. Han tok med seg Far som hadde samme antrekk, kniv i slire, med gult bustete hår som aldri lå slik det skulle, ned til sjøen bar det og ut for de med båten. De var lenge borte – landvinden økte på, men før adventmørket innhentet dem, kom de tilbake. Båten var full av grønne kvister, som hadde bær på seg.

“Det blir ikke det samme”, kvein vi – og så bar det i tutinga igjen. Det var ikke så mye som ble sagt. Kosteskaftet ble hentet fram, sammen med borr og kniv. Og så skjedde det et mirakel. Der på stuegolvet hevet seg opp mot taket et tre med grener som var grønne – ikke grana som vi ønsket oss så inderlig – men en enebærbusk – en grønn glede i en kald vinter. Det ble jo et tre som luktet jul, og med ett ble ikke eventyrtreet fra fastlandet så viktig lenger.

“Å, så fint det ble”, sa Bestemor. “Se det har eviggrønne grener, og lukter jul”. Julaftens morgen bar det på loftet for å hente juletrestasen, i Amerika-kofferten. Der var det sprø kuler fra tante Johanne i Amerika, og der var også krigens pynt, kjøpt for en billig penge under trange kår, og kurvene vi hadde laget på skolen. Inn kom det hjemmestøpte juletrelys som Bestemor laget til hver jul – og de store lysene til Juledagsfrokosten.

Det var Far som pyntet treet på formiddagen Julaften – og vi fikk se på. Tenk at det ble et juletre. Det var grønt og det kjentes som Jesusbarnet og englene kom inn i vår gamle stue. Det knitret i ovnen og varmen bredde seg i nypyntet julehus. En evighetens glede skapte jul for barna, når det så som mørkest ut.

Det ble julaften, alle barna på øya kom for å gå rundt treet, sang “Glade Jul, Hellige Jul” runget rundt en enebærbusk, som var evig grønn. Så kom juledagsfrokost, lysene i staken lyste mens juleverset “Et lite barn så lystelig er født for oss på jorden”, ble sunget. Det var jul og høytid i Gammelstua.

Gammelstua i Lånan

Julen på Havøya bestod ikke av overdådig glitter, men kun av et tre med grønne grener laget på et kosteskaft av dem som forstod og stod oss nær. De grønne grenene var viktigere enn alt annet.

De ble symbol på Fred, Kjærlighet og Glede.