“Vintermorgen”

For å gi et bedre innblikk i hvordan livet var på Lånan før fraflyttingen, gjengir vi her et utdrag fra: Helge A. Wold: Utvær. (J.W. Cappelens forlag 1985) :

Vintermorgen, februar 1952

Fjella i aust tegner sine skarpe profiler mot himmelen. Det blir en kald dag. Landvinden jager dotter av frostrøyk gjennom Lånan-sundet, de små sjarkene som ligger fortøyd er pakket inn i en hinne av is. Er det frost ute, må det fyres desto hardere innendørs.

Snart stiger det en skjelvende varme opp fra de mørke huskroppene som har klumpet seg i hop ved havkanten. Kvinnfolka har alt vært opp og lagt i omnen, det knitrer friskt i opptenningsrusk. Nå har ilden fått godt tak, da er det bare å mate det glupske beistet fra Trolla Brug med noen tørre bakvedskiver og få satt over kjelen.

Røyken krøller seg opp fra loddpipenes silhuetter, forteller at forberedelsene til en ny dag er i gang. Alt virker så samstemt. Røyken som stiger til værs, de varme lyset fra kjøkkenglasene hele vegen bort igjennom. Hos Edvart og Hjørdis borte på Nordøya, hos Ingolf tett attmed. Hos Ester og Johan, på Bakken hos Ingeborg og Henrik. I Gammelstuo hos Meier og Kristine, og hos Hansine og Birger, ungfolket. Hos Sverre og Marianne, hos Henny og Eilif, hos Hennry og Jensine. Ja, kallan er naturligvis på Lofoten, men huset er likevel fult av folk som trenger varme og mat og styrkende kaffedråper en frossen februarmorgen.

Sju mørke hus står lutende i det veike morgenlyset som langsomt fyller landskapet med detaljer. Vinden har vært sterk i natt, den har tegnet underlige mønster i snø og is på vegger og vindusruter. Slike dager kunne det vært gjevt med elektrisk strøm, tenker de. Det for en kar forbi som solgte strømaksjer her om året, han mente det bare var et tidsspørsmål før de hadde innlagt strøm i Lånan. De trodde ikke noe særlig på mannen. Vel gikk det ann å fantasere om så mangt nå om dagen. Men ingen skulle innbille dem at de kunne hive Petromaxen og kolskuffa i fjærsteinan med det første.

Men det var en tanke det gikk an å leike seg med når kulda var på det strengeste, og komfyren sto og pusta tungt etter meir brendsel. Boligene var kalde og trekkfulle. Noen husstander brukte 7-8 favner bakved i året, foruten flere kektoliter med kol, for å varme dem opp. I tillegg var de støtt og stadig i rakskogen for å leite seg gratis bredsel.

Sju hus er ikke så mye, men de har søkt tett sammen og det tennes fortsatt forsiktige lys i deres vinduer, hver morgen, hver dag i året. Det vesle samfunnet er blitt som en liten by de siste åra, ingen venter å finne en så optimistisk ansamling av boliger og fjøs og naust og sjøbuer så langt fra verdens midtpunkt. Det bor 37 mennesker her, med stort og smått, sjøl om de sjelden er så mange på landet samtidig. En flokk mannfolk ror i Lofoten, og skolebarna holder hus i Skogsholmen lange perioder av gangen.

En slik hustrig morgen er det en overvinnelse å måtte gi glipp på det gode dunteppenet. Frosten biter seg gjennom bordkledning og tømmer, finner vegen gjennom alle nøkkelhull og dørsprekker.